Bokstavkjeks og saft.

Lørdag morgen ringte vekkerklokka klokka 05.30, for et B-menneske et noget ukristelig tidspunkt å våkne på, men misjonærlivet er ikke bare, bare! Kari Helene, Tor Marius, Einar og jeg skulle på tur til landsbyen Belel på ungdomsleir. Hvor Belel låg visste vi ikke, ei heller nøyaktig hva vi skulle gjøre, men på tur skulle vi! Evangelisten Jeremy skulle være med oss, for han skulle holde prekenen der på søndag. I og med at skulle vise film lørdag kveld, måtte vi ha med oss projektor og andre tekniske greier. I god afrikaånd, tok det litt tid før den kom på plass, så avreisa ble ikke klokka 7, men klokka 9.

Så bars det iveg på en humpete vei. Det var ikke air condition i bilen, så vinduene var åpne for å lufte litt. Og sida det er tørketid og særs støvete, ble vi så å si nedstøva. I løpet av helga fikk Einar og Tor Marius en fint rødskjær i håret. Veien utover til Belel var ikke en god vei, og bilen vi kjørte i, hadde nok kjørt en del slike veier før, så den var godt slitt. Så 5 km før Belel, stopper bilen, og sjåføren hopper ut, akkompagnert av noen gloser…
Det viste seg at HELE hjulet hadde falt av.. akkurat hvordan det har skjedd er uvisst, men biltur i Afrika er seriøse greier. Vi 4 ungdommene ble plassert på 2 mototaxier, og resten av turen inn til Belel, var faktisk særs behagelig! 

Vel framme i Belel, bars det rett inn i kjerka, som var fylt til randen av ungdommer. Kamerunere imponerer meg gang på gang, de er utrolig flinke til å ønske folk velkommen!
Å være gjester her er gildt, for vi blir tatt veldig godt vare på. 
Utover ettermiddagen ble vi servert god mat, presten stilte stua si til vår disposisjon, så der ble alle måltider tilbrakt.

Vi visste nok ikke heilt hva vi egentlig skulle på, et ungdomsmøte av noe slag. Det vi havna oppi vart et langt årsmøte for ungdomsarbeidet i regionen; på fulani.. Så der satt vi fremst i kjerka.. Litt vanskelig å snike seg ut, og veldig synlig når trøttheta kom sigende. Etter ei god stund slapp vi til med vårt bidrag, en sang på fransk og Tor Marius fortalte om CHRISC – på fransk! Han ga de også to fotballer, noe som gjorde stor lykke! Etterpå fortsatte årsmøtet med lange, og heftige diskusjoner. Noen var så uenige i utfallet av en diskusjon at de gikk ut av kjerka.

Til slutt spurte vi forsiktig om det var greit at vi gikk ut, årsmøter på fulani er ikke særlig givende. Det var helt greit, og vi trakk oss tilbake i stua til presten. Jeg og Tor Marius tok med frisbee ut, og kasta litt. Folket der hadde jo aldri sett en frisbee før, så det var stas – især å få kaste den! Men etter noen minutter fant vi ut at vi nesten måtte stoppe frisbeekastinga, for ungdommene kom jo springende ut av kjerka for å se hva gjestene dreiv på med!

Kvelden ble litt amputert for min del, jeg var ganske kvalm. Så mens de andre begynte å rigge i stand projektor til filmframvisning, gikk jeg og la meg. Vi var plassert på et gjestehus, på hvert vårt rom! Luksus! Rommet besto av ei bøtte vatn og ei seng. Ingen lys, og låsen på døra var ikke den kraftigste. Utedoen var jo heilt grei, bortsett fra at på kveldstid krydde av svarte biller. Veldig glad for at jeg bare var kvalm og ikke hadde diaré. Et besøk på den doen, med alle insektene, tok særs kort tid.. Men utrolig deilig å kunne legge seg etter en lang dag!

Gudstjenesta søndag var planlagt til klokka 7, for at folk skulle rekke bussen heim. Vi var klare klokka 7, vi.. ;) Heldigvis trengte vi ikke å vente alt for lenge, kvart på 8 satte vi oss i kjerka, og folket kom litt etter hvert. Mens vi venta på liturgen, sang de forskjellige korene. En tidlig januarmorgen i Kamerun er kaldt. Jepp, tro det eller ei, men det er kaldt! Riktig komisk å se på de syngende kormedlemmene, som sto og hutra og fraus. I løpet av gudstjeneste bidro vi med to sanger. Jeg tror det er den første, og definitivt blant de siste gangene jeg kommer til å synge a cappella i en kvartett foran ei fullstappa kirke! Men det gikk no fint..

Og nattverden?! Jo, den besto av bokstavkjeks og saft. Det var mange i køen, så det var ikke tid til å lete etter sin bokstav, og presten nølte ikke med å skynde på de treige.

Vi håpte at vi skulle reise rett etter gudstjenesta, men den gang ei. Det var nemlig noe mer som måtte fikses på bilen.. Så mens vi venta var det en takkeseremoni. Prest, andre viktigheter og vi ble plassert på noen stoler utafor kjerka. Resten av menigheten sto i en ring rundt. Så kom damene dansende inn på rekke med tallerkener, grønnsåpe og forskjellig på hodet. Kari Helene, Einar og jeg skjønte ikke hva som foregikk, og trodde at vi kanskje skulle spise?! Etter hvert skjønte vi at tallerkene bare var symbolsk, men grønnsåpene fikk vi som gave. Damene kom dansende inn i flere omganger, en gang fikk Kari Helene ei høne i fanget! Seremonien kulminerte i at de kom dansende inn, siste gang, med et kuhode. Ja, et kuhode med horn, skinn og alt som hører et kuhode til. Akkurat der datt vi av symbolikken, kanskje det va den kua de hadde slakta til ungdomsmøte? Det forblir et mysterium, for vi skjønte mindre og mindre. Da kuhodet kom tok folket heilt av, og begynte å danse. Først en runde i nabolaget, før dansen fortsatte rundt trommene utafor kjerka. Vi var litt gira på å kjøre heim, alle var nok litt slitne. Kari Helene hadde blant anna fått et gedigent brannsår, da hun satte seg på mototaxien, som svei.

Etter ei lita stund kunne vi endelig hompe tilbake til Ngaoundéré. Og sjøl om vi ikke hadde vært borte lenger enn ein dag, var det veldig kjekt å sjå Ngaoundérétoppen og byen igjen! Ei minnerik helg, med opplevelser vi ikke ville vært foruten. Å miste forhjulet på bilen på tur er jo noget eksotisk..