Henting av post.

Sida før jul har jeg gått og venta på julegaven fra Solveig, Anne Berit og Marte. Den skulle komme i posten. At det kunne ta tid var jeg forberedt på, men at kalenderen først måtte vise midten av februar før den kom var litt lang tid…( julegaven fra min søster i Brasil kom jo faktisk fram før jul!)

Men nå hadde en gledens lørdag kommet med en pakkelappe fra det kamerunske postvesen. Pakker over en viss størrelse må nemlig hentes på postkontoret. Jeg og Kari Helene skulle da også benytte anledningen til å poste kort til familie og venner i Norge.

Etter noen minutter i kø kom vi til skranken på posthuset. Å hente ut pakker visste jeg fra før av at det ville ta lang tid, men tenkte(med norsk tankegang) at å kjøpe frimerker til noen kort ville gå kjapt. Jeg skal innrømme at vi hadde en del kort og brev. Kanskje 40 til sammen, men alle hadde lik porto, bortsett fra 2 brev. Brevene ble tatt bort til vekta og nøye veid. Flere ganger. Så ble tabellen (som jeg senere fikk behørig forklart) med oversikten over de forskjellige portotakstene konsultert. Så måtte man finne fram frimerkene, og rive av det riktige antallet. Deretter skulle summen reknes ut. For å sjekke at den antatte summen var riktig måtte vi jo sjekke 3 ganger på kalkulatoren. Alt må gjøres nøye. ( han som sto ved sida av meg utafor skranken såg tallene og tok summen i hodet.) Innen vi hadde kommet så langt måtte Kari Helene ta bilen og kjøre heim, for Anette skulle hente familien sin på togstasjonen. Så ble alle frimerkene personlig slikka på, og limt på brevene og kortene av postmannen. Da var posten min klar til å sendes, det var bare Kari Helene sin som gjensto. Og den samme prosess ble gjentatt. Heldigvis klarte jeg å vifte nok med pakkelappen min slik at de kunne hente den, mens de ordna Kari sine brev. Folket som sto sammen med meg utafor skranken ble noget frustrert over tempoet etter hvert, det var nemlig bare tre personer til å betjene kundene. En mann luftet da sin frustrasjon, men det måtte han bare tie stille med! Flere av de ansatte var sjukmeldte, hva anna kunne de gjøre? Hadde han noen gode forslag kanskje? Protestene ga seg, men for min del var det jo litt greit å vite at sjøl de lokale syntes det gikk vel treigt i dag. Og jeg må si jeg tenkte med glede tilbake på postkontorene i Norge, hvor man trekker hendige kølapper.

Frimerkene på Kari Helene sine kort ble etter hvert limt på, da postmannen til sin forferdelse oppdaget på ett av mine brev at han hadde tatt feil porto! Han hadde lest Sør-Afrika, ikke Sør-Amerika som det vitterligen skulle til. Da måtte brevet veies på nytt, og den hendige portotabell ble framvist med lange utgreininger. Utrolig nok ordna det seg.

Pakken min kom dukkende fram etter hvert, jeg viste fram mitt pass og betalte de nøyaktige 1325 CFA det koster å hente en pakke.(veldig viktig at det er nøyaktig den summen man har med seg.) Så kunne jeg signere i den store boken, og postdamene kunne gledelig stemple i vei i de forskjellige bøkene. Det nærma seg nå slutten på mitt besøk på posthuset, og etter 1 time kunne jeg stappe brevene i postkassa og dra på drosjeleiting med en stor pakke fra Norge under arma! Klarte tilslutt å finne en drosje, men måtte betale blodpris. ( ingen drosjer liker å kjøre opp til misjonsstasjonen, spesielt ikke når det bare er én passasjer)

Gleda var stor da jeg kunne åpne julegaven, der var det norsk smågodt, kjeks, sommerhonning fra Moa og brev! Det var verdt ventinga, ja…