Fletta hår!

Sånn så jeg da ut med fletter. Her er jeg og Haram igang med å kutte opp grønnsaker til peanøttsausen. Praktisk med fletter, trengte ikke å vaske håret eller stresse med frisyren.. Også ble håret mitt veldig mykt og fint etterpå! Anette sa faktisk at det ligna på frisørhår, altso som om jeg nettopp hadde vært til frisøren! Forsåvidt sant det..



Back to the 80's! Endelig fikk jeg krøllete hår.. Litt voldsomt kanskje?! Ligner mest på en puddel.


Artig å ha prøvd det, men greit å slippe 2 pakker med løshår oppå hodet når varmen setter inn.. Varmt nok med mitt eget hår!

Henting av post.

Sida før jul har jeg gått og venta på julegaven fra Solveig, Anne Berit og Marte. Den skulle komme i posten. At det kunne ta tid var jeg forberedt på, men at kalenderen først måtte vise midten av februar før den kom var litt lang tid…( julegaven fra min søster i Brasil kom jo faktisk fram før jul!)

Men nå hadde en gledens lørdag kommet med en pakkelappe fra det kamerunske postvesen. Pakker over en viss størrelse må nemlig hentes på postkontoret. Jeg og Kari Helene skulle da også benytte anledningen til å poste kort til familie og venner i Norge.

Etter noen minutter i kø kom vi til skranken på posthuset. Å hente ut pakker visste jeg fra før av at det ville ta lang tid, men tenkte(med norsk tankegang) at å kjøpe frimerker til noen kort ville gå kjapt. Jeg skal innrømme at vi hadde en del kort og brev. Kanskje 40 til sammen, men alle hadde lik porto, bortsett fra 2 brev. Brevene ble tatt bort til vekta og nøye veid. Flere ganger. Så ble tabellen (som jeg senere fikk behørig forklart) med oversikten over de forskjellige portotakstene konsultert. Så måtte man finne fram frimerkene, og rive av det riktige antallet. Deretter skulle summen reknes ut. For å sjekke at den antatte summen var riktig måtte vi jo sjekke 3 ganger på kalkulatoren. Alt må gjøres nøye. ( han som sto ved sida av meg utafor skranken såg tallene og tok summen i hodet.) Innen vi hadde kommet så langt måtte Kari Helene ta bilen og kjøre heim, for Anette skulle hente familien sin på togstasjonen. Så ble alle frimerkene personlig slikka på, og limt på brevene og kortene av postmannen. Da var posten min klar til å sendes, det var bare Kari Helene sin som gjensto. Og den samme prosess ble gjentatt. Heldigvis klarte jeg å vifte nok med pakkelappen min slik at de kunne hente den, mens de ordna Kari sine brev. Folket som sto sammen med meg utafor skranken ble noget frustrert over tempoet etter hvert, det var nemlig bare tre personer til å betjene kundene. En mann luftet da sin frustrasjon, men det måtte han bare tie stille med! Flere av de ansatte var sjukmeldte, hva anna kunne de gjøre? Hadde han noen gode forslag kanskje? Protestene ga seg, men for min del var det jo litt greit å vite at sjøl de lokale syntes det gikk vel treigt i dag. Og jeg må si jeg tenkte med glede tilbake på postkontorene i Norge, hvor man trekker hendige kølapper.

Frimerkene på Kari Helene sine kort ble etter hvert limt på, da postmannen til sin forferdelse oppdaget på ett av mine brev at han hadde tatt feil porto! Han hadde lest Sør-Afrika, ikke Sør-Amerika som det vitterligen skulle til. Da måtte brevet veies på nytt, og den hendige portotabell ble framvist med lange utgreininger. Utrolig nok ordna det seg.

Pakken min kom dukkende fram etter hvert, jeg viste fram mitt pass og betalte de nøyaktige 1325 CFA det koster å hente en pakke.(veldig viktig at det er nøyaktig den summen man har med seg.) Så kunne jeg signere i den store boken, og postdamene kunne gledelig stemple i vei i de forskjellige bøkene. Det nærma seg nå slutten på mitt besøk på posthuset, og etter 1 time kunne jeg stappe brevene i postkassa og dra på drosjeleiting med en stor pakke fra Norge under arma! Klarte tilslutt å finne en drosje, men måtte betale blodpris. ( ingen drosjer liker å kjøre opp til misjonsstasjonen, spesielt ikke når det bare er én passasjer)

Gleda var stor da jeg kunne åpne julegaven, der var det norsk smågodt, kjeks, sommerhonning fra Moa og brev! Det var verdt ventinga, ja…

Livet som lærer.

En dag på maternelle.

Torsdag og fredag er jeg på maternelle fra klokka 10 til klokka 13. Maternelle er en førskole, som er obligatorisk for barn fra de er 5 år. Begynner de rett på skolen, vil de henge etter de andre, som har lært å skrive tall og bokstaver på maternelle. Så de fleste begynner der når de er 3 år. Denne maternellen har et godt rykte på seg, og har tre avdelinger. To avdelinger med de minste barna, og en avdeling hvor de største barna går. Etter norsk er det nok en forholdsvis stor barnehage. I ” la grande section” (avdelinger for de største barna) er det om lag 50-60 barn. Man kan trygt si det er et noget høgt lydnivå når 50 unger i ett klasserom (merk, vanlig norsk størrelse) gauler i vei for full hals på en sang. Og det å snakke og synge i kor gjør de ganske ofte. Det er ” Bon Jour, Madame!” , og da er det bare å svare tilbake. Det artigste er når de sier det på engelsk;

- Good Morning Madame! (jepp, æ e madame!)
- Good morning, everybody. How are you?
- Fine, thank you I am fine! And you?

Da er det særs viktig å dra skikkelig til på den siste you’en – and yoouuu?!
Ellers blir jo da alle bevegelser i klasserommet en mulighet til å snakke i kor, og samtidig lære litt engelsk.

- ”I am sitting down, I am standing up!”

Arbeidsoppgavene mine på maternelle har hittil vært å hjelpe de å skrive 3 tallet og liten e, og ellers hjelpe til med småting. I går var jeg helt alene med den ene klassen, for lærerinna måtte gå over i en anna klasse. Så vi skulle ta det heilt rolig og øve på liten e. Nå er det da sånn at jeg har ikke vært så mange ganger på maternelle, og ungene synes ennå at jeg er nokså eksotisk. Også kjenner vi ikke hverandre så godt, og det har nok mye å si. ( Vet knapt hva de heter, det er ganske mange unger..) Gikk fint i begynnelsen, men så sklei alt mer og mer ut. Noen måtte på do (og da må de gå, for ellers tisser de bare der de er), noen måtte drikke vatn, noen krangla, noen skrek, noen måtte heile tida ha nye kritt og noen var særs stolte over sine e’er. Når jeg er der ellers, bruker de å oppføre seg så fint! Jeg fikk tilslutt plassert alle sånn noenlunde på stolene, og da kom lærerinna; Angel og lurte på hvorfor de bråka så fælt. Tror jeg vet hvordan vikarlærerne som mister kontrollen over klasse føler det.. Men det gikk jo fint med litt assistanse, Angel fikk alle sammen til å legge seg ned for å sove litt.

I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å leke ”rødt lys”, med ungene når de hadde matfriminutt. Her styrer nemlig ungene seg for det meste sjøl, de springer rundt og leker, mens lærerne sitter på stoler og ser på. For det første synes jeg det er litt kjedelig å sitte der i 1 time, og for det andre tenkte jeg det kunne vært fint for ungene. Så jeg tok med meg noen unger til en vegg, og tegna opp ei linje i grusen de skulle stille seg bak. Problemet er da at ALLE ungene lurer på hva den kvite lærerinna driver på med. De kommer da strømmende fra alle kanter og stiller seg i en ring rundt meg. Naturlig nok ødelegger det banen for de ungene som skal løpe fram og si rødt lys. Jeg prøver så å plassere alle barna bak linja, både ved å peke og demonstrere. Det funker ikke, men jeg får mangt et uutgrunnelig blikk fra dem. Deretter prøver jeg å skape en liten, rektangulær bane i barneflokken slik at de kan gå frem der. Dette skjønner de heller ikke, sjøl ikke med bevegelser og franske ord, så jeg løfter da noen barn ut av veien. Problemet er da kommer det noen nye..
Etter en stund bryter en gutt fornøyd ut; ” dere står jo i en firkant!” Det var ikke poenget, kjære deg!
Etter noen usle forsøk, (og barna skjønner faktisk leken!) gir jeg litt opp og tar med meg noen til et anna sted. Men alle følger bare etter.. Da ga jeg opp. Det var verdt et forsøk!

Prata med de andre lærerne etterpå, trikset er visst å velge seg ut noen unger som kan få være med. Jeg får prøve det neste uke!

Noe av det jeg synes er litt vanskelig, er at ungene er veldig voldsom i leken sin. Det er ganske mye slåing, sparking og riving når de leker. Noe som regel ender opp i skriking. For meg er det da litt frustrerende, for jeg vil jo lære ungene at man ikke skal slå hverandre. Men hva skal da si til dem, når noen av lærerne reagerer sjøl med å slå de ungene som slo noen andre? Så jeg prøver å vise at det går an å gjøre ting på andre måter. For eksempel, så prøver jeg å få klassene på École Pilote til å være stille med å snakke lavt. Det skal visstnok hjelpe. Men ungene er jo vant til at lærerne skriker for å få oppmerksomhet, og som regel kommer en lærer meg til unnsetning gaulende, så jeg synes det trikset har vært litt skuffende hittil. Men jeg skal fortsette å prøve!

(Jeg har da funnet ut at Angel er et unikum, jeg har aldri hørt henne heve stemmen eller slå noen av ungene. Så jeg tror jeg skal holde meg til hennes klasse på maternelle.)

noe er muffens..

Her hadde jeg forberedt et fint innlegg på bloggen, med komprimerte bilder og greier. Men nå er filene borte fra minnepinnen! Hadde laga til egne mapper og greier.. Deriblant et snaisent bilde av meg etter at jeg tok ut rastaflettene! hmm, skjønner ikke denne teknikken, jeg... Datamaskinene er jo nettopp oppgradert med antivirusprogram, spesialimpotert fra Norge! Jaja, sån kan det gå!

"Kan du pensle kanelbollene med melk?"

Ein kan kanskje tro at det er undertegnede som sa disse kloke ord. Men, neida! Husmor(mødre)rollen i år er tatt over av Tor Marius og Einar. Til stadighet kan ein overhøre de planlegge kveldens bakst; kanelboller, pizza eller ostehorn. Diskusjonene går ofte om; hvor lenge har deigen hevet? er de ferdigstekt? hvilket smør bruker du til boller? hvor mye gjær bruker du? Skal vi bake kanelboller og vanlig boller? (Det kan vi jo, for det er jo samme deigen!) Blir ein avslørt av "husmødrene" mens ein sjøl baker, kommer spørsmålene jevnt og trutt om krydder, heving og gassovn. Vi jentene får oss ein god latter av bakeviruset de har fått, men det er veldig kjekt, så håper de fortsetter! Kanelbollene igår på bibelgruppa var nemlig veldig gode! ( Som jeg skulle bakt de sjøl!)

Apropos, gassovn. Kamerun er faktisk veldig langt fremme på gassovnstadiet. Faktisk! Jeg har da utveksla bakeerfaringer i gassovn med min søster i Brasil. Hun ble særs misunnelig da hun hørte om vår ovn MED overvarme! Etter sigende skal hun ha forhørt seg med brasilianerne, og ingen hadde hørt om et slikt vidunder...