Bokstavkjeks og saft.

Lørdag morgen ringte vekkerklokka klokka 05.30, for et B-menneske et noget ukristelig tidspunkt å våkne på, men misjonærlivet er ikke bare, bare! Kari Helene, Tor Marius, Einar og jeg skulle på tur til landsbyen Belel på ungdomsleir. Hvor Belel låg visste vi ikke, ei heller nøyaktig hva vi skulle gjøre, men på tur skulle vi! Evangelisten Jeremy skulle være med oss, for han skulle holde prekenen der på søndag. I og med at skulle vise film lørdag kveld, måtte vi ha med oss projektor og andre tekniske greier. I god afrikaånd, tok det litt tid før den kom på plass, så avreisa ble ikke klokka 7, men klokka 9.

Så bars det iveg på en humpete vei. Det var ikke air condition i bilen, så vinduene var åpne for å lufte litt. Og sida det er tørketid og særs støvete, ble vi så å si nedstøva. I løpet av helga fikk Einar og Tor Marius en fint rødskjær i håret. Veien utover til Belel var ikke en god vei, og bilen vi kjørte i, hadde nok kjørt en del slike veier før, så den var godt slitt. Så 5 km før Belel, stopper bilen, og sjåføren hopper ut, akkompagnert av noen gloser…
Det viste seg at HELE hjulet hadde falt av.. akkurat hvordan det har skjedd er uvisst, men biltur i Afrika er seriøse greier. Vi 4 ungdommene ble plassert på 2 mototaxier, og resten av turen inn til Belel, var faktisk særs behagelig! 

Vel framme i Belel, bars det rett inn i kjerka, som var fylt til randen av ungdommer. Kamerunere imponerer meg gang på gang, de er utrolig flinke til å ønske folk velkommen!
Å være gjester her er gildt, for vi blir tatt veldig godt vare på. 
Utover ettermiddagen ble vi servert god mat, presten stilte stua si til vår disposisjon, så der ble alle måltider tilbrakt.

Vi visste nok ikke heilt hva vi egentlig skulle på, et ungdomsmøte av noe slag. Det vi havna oppi vart et langt årsmøte for ungdomsarbeidet i regionen; på fulani.. Så der satt vi fremst i kjerka.. Litt vanskelig å snike seg ut, og veldig synlig når trøttheta kom sigende. Etter ei god stund slapp vi til med vårt bidrag, en sang på fransk og Tor Marius fortalte om CHRISC – på fransk! Han ga de også to fotballer, noe som gjorde stor lykke! Etterpå fortsatte årsmøtet med lange, og heftige diskusjoner. Noen var så uenige i utfallet av en diskusjon at de gikk ut av kjerka.

Til slutt spurte vi forsiktig om det var greit at vi gikk ut, årsmøter på fulani er ikke særlig givende. Det var helt greit, og vi trakk oss tilbake i stua til presten. Jeg og Tor Marius tok med frisbee ut, og kasta litt. Folket der hadde jo aldri sett en frisbee før, så det var stas – især å få kaste den! Men etter noen minutter fant vi ut at vi nesten måtte stoppe frisbeekastinga, for ungdommene kom jo springende ut av kjerka for å se hva gjestene dreiv på med!

Kvelden ble litt amputert for min del, jeg var ganske kvalm. Så mens de andre begynte å rigge i stand projektor til filmframvisning, gikk jeg og la meg. Vi var plassert på et gjestehus, på hvert vårt rom! Luksus! Rommet besto av ei bøtte vatn og ei seng. Ingen lys, og låsen på døra var ikke den kraftigste. Utedoen var jo heilt grei, bortsett fra at på kveldstid krydde av svarte biller. Veldig glad for at jeg bare var kvalm og ikke hadde diaré. Et besøk på den doen, med alle insektene, tok særs kort tid.. Men utrolig deilig å kunne legge seg etter en lang dag!

Gudstjenesta søndag var planlagt til klokka 7, for at folk skulle rekke bussen heim. Vi var klare klokka 7, vi.. ;) Heldigvis trengte vi ikke å vente alt for lenge, kvart på 8 satte vi oss i kjerka, og folket kom litt etter hvert. Mens vi venta på liturgen, sang de forskjellige korene. En tidlig januarmorgen i Kamerun er kaldt. Jepp, tro det eller ei, men det er kaldt! Riktig komisk å se på de syngende kormedlemmene, som sto og hutra og fraus. I løpet av gudstjeneste bidro vi med to sanger. Jeg tror det er den første, og definitivt blant de siste gangene jeg kommer til å synge a cappella i en kvartett foran ei fullstappa kirke! Men det gikk no fint..

Og nattverden?! Jo, den besto av bokstavkjeks og saft. Det var mange i køen, så det var ikke tid til å lete etter sin bokstav, og presten nølte ikke med å skynde på de treige.

Vi håpte at vi skulle reise rett etter gudstjenesta, men den gang ei. Det var nemlig noe mer som måtte fikses på bilen.. Så mens vi venta var det en takkeseremoni. Prest, andre viktigheter og vi ble plassert på noen stoler utafor kjerka. Resten av menigheten sto i en ring rundt. Så kom damene dansende inn på rekke med tallerkener, grønnsåpe og forskjellig på hodet. Kari Helene, Einar og jeg skjønte ikke hva som foregikk, og trodde at vi kanskje skulle spise?! Etter hvert skjønte vi at tallerkene bare var symbolsk, men grønnsåpene fikk vi som gave. Damene kom dansende inn i flere omganger, en gang fikk Kari Helene ei høne i fanget! Seremonien kulminerte i at de kom dansende inn, siste gang, med et kuhode. Ja, et kuhode med horn, skinn og alt som hører et kuhode til. Akkurat der datt vi av symbolikken, kanskje det va den kua de hadde slakta til ungdomsmøte? Det forblir et mysterium, for vi skjønte mindre og mindre. Da kuhodet kom tok folket heilt av, og begynte å danse. Først en runde i nabolaget, før dansen fortsatte rundt trommene utafor kjerka. Vi var litt gira på å kjøre heim, alle var nok litt slitne. Kari Helene hadde blant anna fått et gedigent brannsår, da hun satte seg på mototaxien, som svei.

Etter ei lita stund kunne vi endelig hompe tilbake til Ngaoundéré. Og sjøl om vi ikke hadde vært borte lenger enn ein dag, var det veldig kjekt å sjå Ngaoundérétoppen og byen igjen! Ei minnerik helg, med opplevelser vi ikke ville vært foruten. Å miste forhjulet på bilen på tur er jo noget eksotisk..

mens vi venter på funksjonabelt internett..

Imorgen reiser Kari Helene til Gadjiwan, for å arbeide på sjukestua der. Tenker det blir spennende! Hva jeg og Anette skal finne på er uvisst... ;)
Dette ble ei lita oppdatering, det kommer ei meir fyldig reiseskildring fra en minnerik tur til Belel!

Strikkegruppa.

Emmelienne.

Før jul hadde vi opplæring i hvordan lage vaffelrøre, og hvordan bruke vaffeljernet. De tre søstrene på strikkegruppa hadde nemlig et vaffeljern som deres mor hadde fått fra ei norsk dame. Artig å kunne lære de å bruke det!







Snek seg inn et bilde av opplastin av bagasje på en buss. Utrolig hvor mye rart de har på busstaket, motorer, geiter(levende), appelsiner og vanlig bagasje. Mye tungt de laster opp og ned!

Josephine, prestekone som er med på strikkegruppa.

Romjul og Nyttår.

Mæ, Tor Marius, Ingrid og Einar. Fotograf Kari Helene.


Ein pirog på stranda.



Noen hunder som slapper av i skyggen bak en pirog.

Kribi ligger ved kysten, og har lange kvite strender og varmt(!) vatn i havet. For å komme seg dit må man ta toget til Yaounde, og buss derfra til Kribi. Vi, (jeg,Tor Marius, Kari Helene, Einar og kjæresten Ingrid) hadde fine dager på stranda med bading, soling og volleyball.
Nyttårsaften var en fin kveld. Blant anna så fikk jeg telefon fra venninna mi, Marte! Pappa hadde nemlig gitt henne et telekort i julegave.. ;D Hva skulle man gjort uten foreldre?!
Sjølve feiringa var på stranda, på Hotell Ilomba. Det er en rikmannsplass, så vi var litt skeptisk til om vi skulle bruke pengene på det, men fant ut at det var jo nyttårsaften! Så Einar bestilte bord, og vi satt ute på stranda under stjernene og spiste. Det var et band fra Douala som spilte, så det var riktig stemning! Mens vi spiste vår 3.retter folka kamerunerne seg bak bandet og dansa. Å sitte sammen med oss hadde kosta de ei månedslønn..
Ved midnatt ble det stjerneskudd og fyrverkeri, og etterpå dansa vi sammen med de kamerunske barna på stranda. Veldig artig! Klarte vel ikke helt å skjønne den lokale dansestilen, men skøy var det likevel! ;D

Jul i Afrika.

Egentlig har jeg ikke feira jul i det heile tatt. Ikke etter mi oppfatning av hva jul er, hvertfall. Ikke snø (ryktene sier dessverre at den uteble heime i år, men det er unormalt), langt unna familie og venner, det er varmt og ein mangler førjulstemninga. Lukta av jul i heimen, med den velkjente julmusikken, juletradisjonene og ” Tre nøtter til askepott”. Ikke har jeg handla julegaver heller. Men det har vært skikkelige juleforberedelser, likevel! Her på stasjonen har vi norske juletradisjoner med juleverksted og juleavslutning på den norske og den amerikanske skola. Og sida vi nordmenn er i flertall blant de kvite her blir folket fora med risengrynsgraut, lussekatter og de amerikanske ungene lærer seg å synge Santa Lucia på norsk. Ganske morsomt egentlig å ha adventstradisjoner sammen i et internasjonalt miljø. Jeg hadde for eksempel aldri tenkt over at vi spiser grauten ”likt”. På juleverkstedet var det rosiner, smør, kanel og sukker som seg hør og bør på grauten. (Løvrødtradisjonen med kokt egg er ikke særlig utbredt..) Etter ei stund kan Spencer Nelson(13år) konstatere at alle nordmenn spiser grauten heilt likt. Vi begynner ytterst og spiser innover i ring. Ganske normalt, grauten er jo varm! tenker de norske grautspiserne, og studerer vanene til sin sidemann. Nordmennene spiser i ring, og dypper innimellom skjeia i smørøyet. Amerikanerne, derimot, de roter grauten med tilbehør sammen til ei stor mølje og øver på uttalen av diverse norske juleuttrykk. Senere blir våre stakkars medmisjonærer fra Statene også dratt rundt juletreet(et blinkende plastikktre) til diverse julesanger. Men jeg tror de synes det er litt artig. ;)




Prosesjon av søndagsskolen

22.desember var vi noenlunde ”redan” for jul. Vi veitjan i Solbu hadde baka diverse julekaker, trilla marsipan og baka Delfiakake. Anette hadde fått besøk av venninna si Maria, og det var veldig kjekt! Den 23. desember skulle vi jentene reise til landsbyen Gadjiwan, hvor Solbjørg Pilskog bor, for å feire jula der. Så siste kvelden heime var det ungdomskveld ( med diverse julebesøk var vi faktisk flere ungdommer enn pensjonister på stasjonen!) hos guttene med ostehorn, kakao og ” Love Actually” på storskjerm. Etterpå ble det pakking av sekk og utpakking av gaver. Veldig trivelig! J Suppeposer, quizbok, ” Doppler” og ” The Divide” er ting som er godt å ha her!



Damene lager couscous.


Neste morgen var det tidlig opp for å rekke bussen til Tignere, hvor vi skulle bli henta. For å følge oss på turen var Daouda utkommandert til å reise heim på besøk. Han går på College Protestant, med god hjelp fra Solbjørg. Veldig greit med en som kjenner systemet og som kan hjelpe oss. 4 kvite jenter tidlig om morgenen på busstasjonen er ingen kvardagskost! Bagasjen blir pakka på busstaket, folket presser seg sammen i bussen og vi trilles i gang. Jepp, bussen trillstartes ut fra stasjonen, mannfolk rundt hele bussen som dytter den av gårde. Å ta Afrikabuss er veldig greit, trangt og litt humpete, men har ein huska å gå på do før avreise går turen fint. I Tignere ble vi henta av Osee, sjåføren til Solbjørg., og derfra var det 1,5 time til Gadjiwan. Landsbyen ligger på Pèrésletta, og språket der er pèrè. (litt usikker på tegnsettinga..) Heime hos Solbjørg var det julepynta, og riktig så fint, vi trodde nesten vi var ein norsk heim!

Litj-julaften ble spesiell. Søndagsskolen der hadde bestemt seg for å ha evangeliseringturer til landsbyene rundt, og vi fikk være med den kvelden. De lasta trommene på noen sykler, og så dansa vi til nærmeste landsby. Langs veien bars det i stummende mørke sammen med dansende og syngende barn og unge. Framme i Gnetti, var det dansing og synging rundt trommene, og rytmeløse norske jenter prøvde seg på dansestegene. Innimellom var det vitnesbyrd om Jesus, før vi dansa heim igjen. Ei opplevelse for livet!

Julaften var det gudstjeneste på morgenen, det var jo tross alt 4. søndag i advent! Likte veldig godt musikken i kjerke i Gadjiwan. Her i Ngaoundéré har de fått for seg at keyboard og el-gitar er tingen, med det resultat at det ikke er så fint når det er korsang. Men i Gadjiwan hadde de bare trommer, deriblant et slagverk satt sammen av tørrmelkbokser, og for oss som vil oppleve afrikanske rytmer var det utrolig bra!

Julegudstjenesta på kvelden julaften var veldig fin, dog litt langvarig når det var på pere… Det var ein happening i landsbyen, som mange fikk med seg enten de var kristen eller ikke. Det var sang, julespill og dans i flere timer. Rundt midnatt, etter 4 timer med julefeiring, gikk vi norske heim, mens folket fortsatte litt til. De hadde fått streng beskjed om å ikke danse for lenge, for da ble de for trøtte til gudstjenesten neste dag. Etter gudstjeneste 1.juledag var det felles middag for menigheten under mangotrærne. Damene kokte cous-cous sammen og vi spiste sammen. Jeg syntes det var en veldig fin tradisjon! Etter måltidet var det julefeiring med dansing og synging resten av dagen. Først kom folket fra en landsby 5km unna, dansende og syngende med trommer, også dansa folket fra Gadjiwan tilbake sammen med dem Vi hørte trommene og synginga langt utover kvelden. Og vi ble ganske imponert over kondisjonen på folket..
Jula i Gadjiwan var veldig fin, ei opplevelse som jeg vil ta med meg videre i livet! Skulle jeg beskrevet alt ville det tatt for lang tid. Vi fikk mange nye inntrykk og jula blir nok aldri heilt den samme. Jeg er veldig glad i jula heime og, men det å kunne oppleve ei litt annerledes jul med fokuset helt og holdent på Jesus var flott. Heime i Norge kan nok budskapet drukne litt i gaver og mas, men her er det ei feiring fordi Jesus ble født!


2.Juledag tok jeg og Kari Helene bussen tilbake til Ngaoundere, for vi skulle reise videre til Kribi for å feire nyttår der. Anette og Maria ble igjen hos Solbjørg.


Julemiddag anno 2006, ris med kyllinggryte.

Mangobladlenkelaging! En mangeårig tradisjon for å pynte kjerka. Og dette var noe gutta dreiv på med, mens jentene skulle vaske og ordne resten.. Men vi fikk no lov til å være med likevel!




Skreddersydd blå, silketopp på julaften! Noe anna enn strømpebukse og ullskjørt på spark!

Askjergutta i fin Luciaform! Merk en litt betutta stjernegutt som blåser ut lyset sitt...

Er det noe rart at han er sjarmtrollet i familien? Han har hvertfall snurra 3 tanter grundig rundt lillefingeren! Prata litt med han på telefon i jula, faktisk. Litt uforståelig språk ennå, men jeg tyda det ene til å være " juletre". Neste jul, (da skal jeg på å feire jul sammen med familien!), så jappler han nok ivei på verdaling. Det skal bli artig. " Hæm ålæn æn", ventle! ;)

( litt internhumor på slutten der.. hint: ein populær barnefilm uttalt av onga på verdaling.)



Et tilskudd til føljetongen, "Transport i Kamerun. " Noen bilder fra Ramadan. Overvekt er et fremmedord.



For tida er det noen rare lyder i Hillveig, vår kjære, tildelte bil som hører heime ein annan stad enn på vegen... Vi satser på at det er et forbipasserende fenomen!

Godt Nyttår!
Da er det kvardag igjen i Ngaoundere, etter ei begivenhetsrik jul-og nyttårsfeiring. Den skal bli behørig beskrevet ein anna dag, så fram til da beriker jeg bloggen med noen blinkskudd av min kjære nevø, Einar. Han fylte 2 år 4.esember, og onkel Knut tenkte på niesa si i Kamerun og sendte bilder fra bursdagen på mail. Kjekt!